Eventyret Fred Perry hadde ikke skjedd hvis overklassen fikk viljen sin. Alle iherdige forsøk på å få sønnen til en fabrikkarbeider vekk fra sporten tennis, var nærmest en egen idrettsgren.
Utrolig nok tapte de, siden snobben som regel hevder seg i sporter der de velger sin egen gjeng som motspillere. Derfor var det seier flere andre steder enn på gressplenen i Wimbledon i 1934, 1935 og 1936.
Da Fred Perry vant det ettertraktede trofeet tre år på rad. Noe ingen brite har klart inntil Andy Murray vant i 2013.
Perrys meritter på banen er en CV som beviste at du ikke trengte heia-gjeng i eliten for å nå toppen. Den gangen. Perry var også ranket som nummer én i sin tid.
Det vil si: verdens beste tennisspiller.
Frogner calling
Jeg kjøpte min første Fred Perry-genser da jeg var tolv år, og ga den til Pappa. Med penger jeg hadde fått av ham. Destinasjon: språkreise London. I ett innfall av løsrivelse fra det småborgerlige Frogner, pakket jeg en tennisracket og reisesjekker.
Da jeg kom hjem hadde jeg brukt opp alle pengene på plater, minglet med punkere og blitt lokal Frogger-mester. Samt blitt eier av det fineste jeg noen gang har sett. Et Fred Perry tennisskjørt. Det har overlevd brann, mange menn, mange elendige tennisøkter og flere gode.
Da jeg ga ut min første bok, møtte konsulenten min fra The Aller Værste opp i en Fred Perry-genser. Jeg satt i min. Vi snakket samme språk fra første setning. Av en eller annen obskur grunn blir Fred Perry ofte linket til rasister i norsk media. Motesider nevner ikke at avdøde Amy Winehouse fortsatt har en stående Perry-kolleksjon. I likhet med The Specials vokalist Terry Hall eller The Dead 60s. Noe lenger fra rasisme enn nevnte artister kommer du ikke. Noe lenger fra tennis kommer du heller ikke.
Fred Perry er merket du ikke klarer å slutte med. Det blir en livsstil. En kjærlighet.
Fred goes to Hollywood
Interessene mine er begrenset. Tennis, pene menn, film og musikk. I likhet med yndlingsklær har jeg yndlingsband og yndlingsskuespillere. Errol Flynn er en av dem. Mannen som spilte Robin Hood var alle kvinners våte drøm gjennom trettitallet. Den eneste skuespilleren som har kvalifisert seg til US Open drakk whisky med en hånd mens han moste motspillerne med den andre.
Til beundrende blikk fra femme fatale-kvinner som Bette Davis, Jean Harlow og Loretta Young. Sistnevnte var Tatt av Vindens Clark Gables hemmelige elskerinne, og hun ble også elskerinnen til den kjekke engelske tennisspilleren som turnerte seg rett inn på de feteste festene.
Komikerlegender som Charlie Chaplin og Groucho Marx trykket Perry til sitt bryst. Man kan ikke annet enn å bli glad av at sønnen til en fabrikkarbeider i Manchester var mannen som lærte den tyske filmdivaen Marlene Dietrich å spille tennis. Skuespillerinnen med androgyn stil som rømte fra Hitlers Tyskland og sang ‘Lili Marleen’. Hollywood var en gang hipt, og britene sørget for mye av det.
You Only Live Twice
Så hvordan oppstod klesmerket som forener alle oss outcast? Når en mann mot alle odds vinner over fiffen er det en gave til rebeller, og vi liker å jåle oss til med betegnelsen.
Det begynte med ett svettebånd på førtitallet og utviklet seg videre med det som skulle bli verdens mest berømte piquet. René Lacoste hadde allerede sin versjon i 1929, og Perry lanserte sin tretti år senere på en måte som ikke kan kalles annet enn overlegent. Genseren man kunne få i hvitt eller sort gikk under navnet M3.
Wimbledon-finalist Jaroslav Drobny iførte seg genseren og sine karakteriske solbriller. Han så også ut som han drakk martini på en yacht i pausene. ‘Shaken not stirred’ sa Sean Connery i ‘Thunderball’ i 1965. Iført en marineblå Fred Perry piquet.
James Bond-franchisen ble senere kjent for å være et av de første sponsete filmene med klokken Omega og bilmerke. Derfor var Seans genser i 1965 snarere et product-placement fra produsentene for å gjøre 007 kulere. Ikke omvendt.
Back to Black
Modkulturen som oppstod som en del av punk-revolusjonen ga Fred Perry en ny betydning og med sine skinny jeans, sneakers og bruk av piquet. Mange mener gjenknappet knappestolpe var det samme som å vise finger’n, og ska-band som The Specials og revival-punkbandet The Jam startet en tradisjon som brit-pop band Ocean Colour Scene, Blur og Oasis tok med videre. Og jada. Skinheads brukte Perry. Akkurat som de bruker Dr. Martens og britiske merker. Jeg gir ikke rom til mer spekulasjon rundt temaet fordi jeg liker å vite jeg kan stå inne for det jeg skriver og klærne skal også sitte.
Derfor er det kjedelig å kjøpe klær på nettet, og jeg er lei av konspirasjonsteorier samme sted. Jeg er vanedyr og i dag som den gang jeg var på språkreise i London, loffer jeg rundt i butikker. Nærkontakten jeg ikke får lenger i platebutikk med nerdeprat har blitt erstattet med en butikkfilial i Prinsens Gate.
Ghost Town
Foreldrene mine lærte meg mye. Om det å gå i butikker. Som rocka alenemor på Frogner så jeg de ga andre unge mødre bedre behandling hvis de gikk med perleøredobber. Derfor har jeg alltid hatt en fandenivoldsk innstilling kombinert med vestkant-komplekser når jeg går inn i merke-butikker. For å si det sånn: jeg gikk inn i butikken og gikk mentalt aldri ut derfra igjen.
Daglig leder Iselin Schøning er rett og slett kul. For drivkraften bak Iselin er ‘practice what you preach’. Blant klær jeg ikke visste var så mye mer enn piquet’er har vi hatt dialoger om musikk, fotball, britisk kultur, tennis og en innstilling om at det å gjøre en forskjell og mindre forskjeller forener oss under plagg prydet med laubærkransen.
I pandemien har jeg savnet butikkbesøkene mine så mye at jeg skal aldri ta noe for gitt mer. Folk har mistet jobber, hjem og de unge har fått en regning fra verden som gjør deres pågangsmot og kamp mot rasisme setter verdiene vi fra forrige generasjon har brakt med oss i ett nytt perspektiv.
Tennisbanene er åpne igjen for de heldige. Kinoene likeså. The Specials kommer til Norge neste år, og jeg er stolt og glad over at jeg valgte å heie på en tennisspiller som var stolt av hvor han kom fra. Ha troen på å være seg selv. Noe jeg selv lærte av Pappa.
En av de siste gangene jeg var sammen med sistnevnte hadde jeg spilt tennis i Frognerparken. Jeg hadde også kjøpt ny tatovering av bursdagspenger, og ny Fred Perry bøttehatt. Han så oppgitt på tættisen mens han leende dro i hatten:
Det kunne vært verre. Du kunne valgt Louis Vuitton.
Kilder: World tennis magazine, Guardian, Wikipedia, TennisMajors.
