From Serbia with love
La meg innrømme det med én gang: min favoritt klubb er Oslo Tennisklubb
Vestkantklubben hvor fiffen møtes er usnobbete samtidig som den har noe historisk og laidback over seg. Som den gang jeg spilte med tennislegendene Jan O Gundersen og Morten Rønneberg.
Under oppveksten var garasjedøren til naboen den mest tilgjengelige tennisbanen hvis jeg ikke klatret over gjerdet i Frognerparken på sommerhalvåret.
I dag har barna uten tilknytning til dyre klubber samme tilbud som det jeg hadde, men vi har i grunnen fått vår lille revansj. Jeg er på vei for å møte ham på Oslo Tennisklubb. Han heter Nenad – Nenad ‘Nesa’ Trifunović.
Sted: Madserud
Bang!
– Det er sånn vi spiller i Serbia! Nenad pælmer baller på meg mens jeg likevel klarer å få inn en forehand. – Du må løpe mer! Bli litt sinna nå! Da slår du bedre!
Han vet hva han snakker om. Under det verste bomberegnet i Beograd i 1999 spilte Nenad med over hundre barn i et parkeringsbygg. Det var den beste måten å få dem til å glemme virkeligheten rundt dem på. Tennis.
Hva får serberen, som kanskje er noe overkvalifisert (se CV nederst), til å jobbe med norsk tennis på beste vest i Norge?
Vel. Vi er rike, vi har det godt og vi er i ferd med å oppdage at tennis kan bli en folkesport. Samtidig ligger det fortsatt et slør av overklasseri knyttet til tennis som sport. Og det skulle bare mangle. Hele sporten var jo opprinnelig ‘kun’ en selskapslek for de privilegerte på toppen av et klasse-definert samfunn.
Fra det franske føydal-systemet på 1600 tallet til det viktorianske England spiltes det ‘real tennis’ når kongelige, geistlige, embetsmenn og adelsmenn sammen med deres koner sosialiserte på sine private country clubs mens majoriteten av innbyggerne levde korte og brutale liv.
I 1873 innførte en britisk offiser arvtakeren til ‘real tennis’ og dannet grunnlaget for moderne tennis. Les mer om den historien her.
Ingen jåleri – kun tennis
Og det er nettopp denne overklassereisen som gjør det litt mer ekte og litt mer kult å spille med en som har startet det Serbiske tennis-akademiet, reist jorden rundt på filminnspillinger og som har hatt tennis som jobb hele livet. Som journalist og tennis-entusiast har jeg ofte undret på at VG i agurktid ikke følger opp tipset om at Jelena Dokic sin tidligere instruktør, nå trener barn på sommercamp i Frognerparken?
– Hvorfor blir tennis bare dekket av en viss gjeng? Syns du ikke det er lite tennis i de norske avisene. Nei. Vi snakker ikke om Casper Ruud, men generelt?
Nenad heiser på skuldrene, og gir Christian Ruud velfortjent ros for at han har skjønt spillereglene rundt sønnen og karrierevalget.
Nenads diskresjon er påtagelig – her holder man kjeft om andres ekteskap og familieforhold. Selv faren til Jelena Dokic omtales som ‘en som mente datteren kunne bli best og hadde rett’.
Det betyr ikke at Nenad ikke har empati med henne eller de andre store navnene han har spilt med. Han snakker varmt om dem og årene i Serbia. Men han er nå glad for å bo i Norge, noe han minner meg på at jeg også bør være.
– Det var like før jeg tok selvmord: Les bakgrunnshistorien om Jelena Dokic her.
– Du lever i verdens tryggeste land, verdens dyreste hovedstad. Kan du ikke bare nyte solen og tennisen?
– Jeg liker ikke sol, sier jeg.
– Men en øl? I alle andre land er det forøvrig ølsalg på banene, men dere nordmenn drikker vel mer andre steder?
– Vi drakk øl mens vi spilte tennis i gamledager. Gutta på Bygdøy var dødskule, sier jeg og nevner ikke at jeg var forelsket i alle sammen.
– Hvorfor er utlendinger bedre enn oss nordmenn? I tennis?
Jeg henger over gjerdet og ser på Nenad pakke ned sekken før vi skal videre.
– Fordi dere trenger ikke bli best. Dere er ikke sultne nok, dere har mange andre interesser og når barna ikke lever opp til forventningene skifter man bare treneren.
Jeg har hørt rykter om det, ja. I det hele tatt snakker folk i Norge mer om hvor dyre hus de har og barnas karakterer enn å dyrke frem en tennisspiller.
Nenad nikker og ler før han henter el-sykkelen og gjør seg klar. Han skal hilse på noen barn han trente for to år siden.
West Side Story
Går du gjennom NM i Frognerparken i 2021, er det delt i to. Alt er hvitt på grusbanene på høyre siden, mens den andre siden med hardcourt-baner er befolket av en salig blanding raser og kjønn. Samtidig.
Blant sprekkene med ugress som flommer opp, har flere barn fått spille tennis de siste årene. Dem uten hytte på Tjøme, egen hage og foreldre med samme adresse. For å trosse at miljøet stadig vekk innskrenkes, har noen ildsjeler. som heter Monolitten Idrettslag, kjøpt inn hundre barneracketer på XXL. De har også booket baner og arrangert tennis-kurs i et tennisanlegg som eies av kommunen, men driftes av private.
Økonomi og tilgang er snart like ujevnt i idrett som resten av forskjells-Norge. Især tennis. Byggingen av fancy haller finansiert med økte medlemskontingenter er en av grunnene, og ikke minst en smal satsning på elite-spillere i et av verdens rikeste land som har fått til én.
Serbia derimot er landet med krig, fattigdom og flere gode spillere enn Sverige på åttitallet. Det er ikke noe hokus pokus i hvorfor det er avgjørende for å utvikle vinnerinstinkt. Tennis er mulighetene til mulighetene vi nordmenn er født med. Vil du bli berømt operasanger i Serbia får du ikke faren din til å bygge en Opera, og vil du bli modell fikser ikke moren din avtaler med modellbyrå. Du må brenne for å bli best.
Aldri lei
Vi har ankommet Frognerparken tennisanlegg. Her Nenad har spilt med mennesker fra alle samfunnslag i alle aldre.
Bang! Nenad pælmer en ball på en gutt som griper den og pælmer den tilbake.
– Blir du aldri lei?
– Nei. For meg trener jeg alle med samme innstilling. Gjør ditt beste, ikke gi opp og ha det gøy. Du må simpelthen hungre etter å være best, og du spiller ofte for føden.
Noe Nenad vet alt om. Da krigen brøt ut i gamle Jugoslavia valgte han bort alle sportene han hadde drevet med til fordel for to: ski og tennis. Som instruktør for en av dem var det alltid jobb.
– Kan norsk tennis bli en breddesport? Mer inkluderende og raust i disse woke (informert, bevisst) tider?
– Selvfølgelig, sier Nenad.
– Hva med vintertilbudet til disse her da? Jeg veiver armene over bane 4 og 12 der fornøyde barn venter på tur for å spille. I bakgrunnen høres gledeshyl fra Frognerbadet.
– Alt kan gå hvis man bestemmer seg for det.
– Hvor skal du’a? Jeg småløper opp ved siden av ham med herresykkelen min. Det rustne kjedet gjør det lett å høre jeg er på vei.
– Samme vei som deg, Alexia. Fremover.
Bladene rundt bane 4 har begynt å treffe bakken samtidig som tennisballene.
Nå er det høst, sommeren er over, men minnene etter blåveiser, banning og luksusen verdens vakreste sport der. For alle oss som elsker den lille fritimen tennis gir hodet og kropp. Neste sommer skal vi atter sees igjen, og Nenad skal ingen steder.
Faktaboks Nenad Trifunović
- Født 4.mars 1961 i Beograd, Serbia.
Utdanning:
- Faculty of Sport and Physical Education – Zagreb, Kroatia.
- 2016 – GPTCA C-Level International Coach.
Jobb:
- Ansatt i Monolitten Idrettslag (MIL).
- Tennis-trener for Oslo Tennisklubb (OTK).
Karrierehøydepunkter:
- 1988 – 1991: Trente Jelena Dokic (beste ranking: WTA 4).
- 1992 – 2012: Coach, Head coach, Manager at TC Red Star – Beograd, Serbia.
- 1992 – 2009: Trente Victor Troicki (beste ranking: ATP 12).
- 2006 – 2010: Jobbet med Aleksandra Krunic (nummer 52 på sitt beste) som individuell trener i Serbia og på WTA touren.
- 2012 –> Individuell trener.
Annen innsats og utnevnelser i sitt arbeid for tennis:
- Jobbet for det serbiske landslaget.
- Organiserte og stod for arrangement av tennis-leirer i Serbia og utlandet.
- Fulgte spillerne på diverse turneringer internasjonalt (ETA, ITF, WTA, ATP).
- Ekspertkommentator på TV.
2007. Mottok pris for innsats i å utvikle tennismiljøet.
2009. Årets beste trener(Tennis Federation of Serbia).
Se bilder fra Nenads karriere som trener, administrator og mentor:
Alle foto: Privat. 
